Kurs 6. Identifisering av et ikke navngitt lik

Introduksjon

Dette kurset tar utgangspunkt i et tilfelle der et uidentifisert lik blir funnet. Kurset tar for seg den siste fasen av etterforskningsprosessen.

Disse tilfellene – der rekonstruksjonen av den dødelige voldshandlingens opprinnelse ikke er umiddelbar og åpenbar – er flere enn man tror, og kan bare avklares i ettertid ved bruk av etterforskningsprotokoller som generelt i alle EU-land ennå ikke er godt kjent og ikke er vitenskapelig standardisert.

Et grunnleggende etterforskningsverktøy (faktisk: det grunnleggende verktøyet) for å fastslå de faktiske årsakene i tilfeller av tvetydige dødsfall er den PSYKOLOGISKE AUTOPSIEN, som er en dyptgående studie av hovedsakelig psykologisk karakter utført post mortem for å samle inn, systematisk og nøyaktig dokumentere og analysere – fra et psykologisk synspunkt – dataene om offeret for å rekonstruere en psykologisk profil av det samme for å fastslå med minst mulig tvil hans mentale tilstand før døden, for å vurdere i hvilken grad disse spesifikke (psykologiske) forholdene , spesifikke for personen som døde voldsomt) kan ha spilt en rolle i tilblivelsen av de fakta som førte til hans død.

Derfor fokuserer modulen på retrospektiv rekonstruksjon av livet til en savnet person.

På slutten av kurset vil eleven være i stand til å utøve følgende kompetanse som er «å kunne bidra til identifisering av ikke navngitte organer.

Kurset vil spesielt gi eleven mulighet til å:

samle informasjon om «saken», både fra offisielle og uoffisielle kilder;
analysere medisinske og rettsmedisinske obduksjonsrapporter;
søke i nasjonale, europeiske og internasjonale databaser;
få tilgang til detaljert informasjon fra media og nyhetsbyråer;
opprettholde relasjoner med mulige offerrelasjonssystemer.

Læringsutbytte

Referanseenhet

Identifisering av et ikke navngitt lik

Kompetanse

Å kunne yte bistand til familiene og håndtere disse personlige relasjonene etter at søket er avsluttet: når leteperioden avsluttes, når man finner en død person, og når man ikke finner noe lik/saken er uoppklart.
Å kunne yte førstehjelp i det øyeblikket man finner en savnet person.

Kunnskap og ferdigheter

EQF/NQF-nivå: 5

På slutten av kurset vil studentene være i stand til å gi sitt gyldige bidrag til etterforskningsaktiviteten, slik at vi kan forklare opprinnelsen, motivet til dynamikken i hendelsen.

I tillegg vil eleven også være i stand til å ta en systemisk tilnærming til analyse og evaluering av informasjon for å utarbeide rapporter og sammendrag av undersøkelsene som er utført med utgangspunkt i medisinske journaler og rapporter.

Til slutt vil eleven kunne håndtere forholdet til de kompetente myndighetene og familiene for å kommunisere resultatene av det utførte arbeidet.

Varighet

3,5 timer

Krav

Utdannelse: Universitetsgrad i jus, psykologi, universitetsdiplom eller master i kriminologi, sertifisering i privat etterforskning, universitetsdiplom i sosialhjelp; mastergrad på første nivå (ISCED 5A) i etterforskning, rettsvitenskap, kriminologi og sikkerhet.

Jobbrelatert kompetanse: Kommunikasjonsferdigheter med evne til å presentere klart og logisk i skriftlig og muntlig form.

Foreslåtte ressurser for videre lesning

ANNON J. (1995), The Psychological Autopsy, in American Journal of Forensic Psychology.
BECCARIA C. (1764), Dei delitti e delle pene, Milano, Feltrinelli.
BONICATTO B., GARCIA PÈREZ T., ROJAS LÒPEZ R. (2006), L’autopsia psicologica. L’indagine nei casi di morte violenta o dubbia, Milano, Franco Angeli.
BRONZO P., Master di II livello in Scienze Forensi, Sapienza Università di Roma, A.A. 2021-2022.
CANTER D. (1989), Offender Profiles, The Psychologist.
DE LEO G., PATRIZI P. (2006), Lo psicologo criminologo, Milano, Giuffré.
DE RINALDIS F., Master di II livello in Scienze Forensi, Sapienza Università di Roma, A.A. 2021-2022.
EBERT B.W. (1987), Guide to conducting a psychological autopsy, in Professional psychology: research and practice.
GULOTTA G. (1976), La vittima, Milano, Giuffrè.
MONZANI M. (2013), Il sopralluogo psico-criminologico, Milano, Giuffré.
MADIA E. (1920), Tratto di medicina legale, Napoli, Detkene e Rocholl.
MERZAGORA I., TRAVAINI G., BARBIERI C., CARUSO P., CIAPPI S. (2017),
L’autopsia psicologica: contradictio in adiecto?, Rassegna Italiana di Criminologia, Anno XI n.2, Milano, Iris Air.
PICOZZI M., ZAPPALÀ A. (2001), Criminal profiling. Dall’analisi della scena del delitto al profilo psicologico del criminale, New York, McGraw-Hill Education.
PONTI G., MERZAGORA BETSOS I. (2008), Compendio di criminologia, Milano, Raffaello Cortina. ….
RIZZI V., GIANNINI A.M. (2021), Investigare 4.0, Padova, Piccin-Nuova Libraria.
ROSSI L., ZAPPALÀ A. (2004), Che cos’è la psicologia investigativa?, Roma, Carocci.
SHNEIDMAN E.S. (1994), The Psychological Autopsy, in American Psychologist.
SIDOTI F. (2006), Criminologia e Investigazione, Milano, Giuffré.
VARI E., Master di II livello in Scienze Forensi, Sapienza Università di Roma, A.A. 2021-2022.
VOLPINI L. (2012), Dal criminal profiling all’autopsia psicologica della vittima.….